Kunstneraksjonens appell på Torgallmenningen

Jobben min ved BEK, Bergen senter for elektronisk kunst, gjør at jeg jevnlig er i kontakt med ganske mange kunstnere, både i Bergen og ellers i landet. En av de viktigste oppgavene våre er å bistå kunstnere i deres skapende arbeid, og vi jobber ofte med dem og prosjektene deres i tidlige og sårbare faser, lenge før arbeidene har fått sin endelige utforming.

Det er et stort privilegium å få komme tett inn på både kunstnere og prosjektene deres på denne måten. Samtidig gjør disse erfaringene at vi danner oss et ganske klart bilde av hvilke rammevilkår kunsterne har, og hvilke begrensninger det legger på deres virksomhet. Vi ser at rammevilkårene ofte begrenser i hvilken grad kunstnerne får realisert prosjektene sine slik de ønsker. Vi ser hvordan mange kunstnere sliter med å få tid og rom for egen faglig virksomhet. Og vi ser hvor vanskelig det er for dem å få mulighet til kontinuerlig og langsiktig faglig vekst og utvikling. Vi er i kontakt med mange kunstnere som har et stort potensiale for utvikling, men som mangler rammene for å realisere det. Jeg tror at dette inntrykket er dekkende for kunstnere ganske generelt. De fleste kunstnere sliter med dette, og billedkunstnerne sliter kanskje aller mest.

Å etablere seg som kunstner er ikke lett. I Bergen, som så mange andre steder, er det en presserende mangel på atelierer, noe det temporære atelieret på Festplassen under B-Open illustrerer. Det er også begrensede visningsmuligheter for lokale kunstnere, både nyutdannede og for dem med lengre fartstid.

For dem som lykkes å komme i gang, er det en ny krevende knekk etter noen års virksomhet. Man klarer kanskje å få ting til å gå rundt som nyutdannet og uavhengig. Men kunstnerisk arbeid er vanskelig å kombinere med det å stifte familie og få barn. Billedkunstnere har generelt lang utdanning og høye studielån. Når andre økonomiske forpliktelser begynner å komme til på toppen, blir det vanskelig å holde det gående.

Levekårsundersøkelsen viser at billedkunstnere i snitt arbeider med sitt kunstneriske virke tilsvarende 80% stilling. Dette genererer for de fleste en inntekt på langt under 100.000 pr. år. Svært mange kunstnere må derfor spe på med andre bijobber, og det er ganske vanlig å ha en 50%-stilling eller mer utenom.

Det er ikke lett å kombinere familieforpliktelser med hverken arbeidspresset eller den lave inntekten. En av konsekvensene av dette er at kvinnelige kunstnere avstår fra å få barn, eller velger å få færre barn enn det som er vanlig ellers i befolkningen.
Kunstnerne, som er selvstendig næringsdrivende, faller også utenfor veldig mange velferdsordninger som alle andre tar for gitt: svangerskapspermisjon, sykepenger og arbeidsledighetstrygd. Omleggingen av pensjonsordningene de senere årene gjør at kunstnere kommer tapende ut også her.

Kulturdepartementet har det siste året gjennomført to større utredninger som begge berører kunstnernes levekår: Levekårsundersøkelsen og Løken-utvalgets utredning av offentlige støtteordninger innen kulturfeltet. Begge disse utredningene unnlater å drøfte det kulturpolitiske spørsmålet som kanskje burde vært det viktigste for å stake ut en god politikk for billedkunstnere:

Hvordan ser "forretningsmodellen" ut for billedkunstnere? Hvor og hvordan skal de kunne generere de inntektene de trenger? I den grad det finnes noen offentlig forestilling om dette i det hele tatt, er det gjerne en foreldet idé om at billedkunstnere produserer objekter som kan selges. Fakta er at kunstmarkedet i Norge er lite og konservativt, og det er svært få kunstnere som kan brødfø seg på denne måten.

Billedkunstnere har i liten grad hatt glede av regjeringens kulturløft så langt. Mens rammene for musikk, film og scenekunst har vokst, er det små endringer innen billedkunstfeltet. Det er nå behov for markante endringer. Når billedkunstnere søker prosjektstøtte, må de også kunne kompenseres for arbeidstiden, på samme måte som komponister får honorar for bestillingsverk. Når billedkunstnernes arbeider vises, må de kompenseres for det, på lik linje med hvordan komponister får vederlag ved offentlige fremføringer. Slik situasjonen er nå, styrkes gallerier og kunstmuseer, men kunstnerne, som skaper innholdet, i liten grad kompenseres, til tross for at deres arbeid er forutsetningen for byggingen av disse institusjonene. Og endelig må det skapes levelige, langsiktige arbeidsvilkår for billedkunstnere. Bedring av levevilkårene for kunstnere vil gi en markant heving i både aktivitet og kvalitet. For samfunnet vil dette ha stor verdi, ettersom kunstfeltet er en av de viktigste arenaene for diskusjon og forståelse av eget samfunn og vår egen tid.